Nøkkelbiotopar i skog

I 1996 og 1997 blei det gjennomført undersøkingar med det mål å få betre oversikt over dei biologisk kvalitetane til skog i Suldal. 35 lokalitetar blei undersøkt og omtalt, mellom anna vegetasjontypar, skogstruktur, nøkkelelementer, raudlisteartar og signalartar. I rapporten blir det og foreslått enkelte omsyn og skjøtseltiltak.

Sist endra 15.09.2015

Kydlestuv ved Stålevik.  - Klikk for stort bileteKydlestuv ved Stålevik. Suldal kommune, Bjarte Skipevåg

 

Det er spesielt tre krav ein lokalitet må tilfredsstille før me kallar den ein nøkkelbiotop. Det sentrale er at den skal innehalde naturtypar, artar eller nøkkelelement som i dag er sjeldne. Dette inneber til dømes at røsslyngfuruskog, blåbærfuruskog utan kravfulle lauvtrer og fattig bjørkeskog vil vere for vanlege i landskapet til normalt å sjå på dette som nøkkelbiotop. Unntak kan vere når dei inneheld mykje gamle tre, dødt trevirke, og andre spesielle nøkkelement eller artar.

 
Gamle styvingstre er nøkkelement som framleis er ganske vanlege i landskapet. Dei har likevel ofte vært sentrale ved vurdering av lokalitetane sin verdi som nøkkelbiotopar. Dette skuldast både at dei ofte er levestad for sjeldne og trua artar, og fordi dei er i tilbakegang både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
 
Nedanfor gjengir me frå rapporten dei åtte hovudtypane av nøkkelbiotopar som blei registrert i Suldal.

 

Naturmiljøer med styvingstrær

 

Skog og beitemark med innslag av styvingstrær, gjerne grove, gamle og hule trær, er utbredt over store deler av Suldal. De er likevel vanligst å finne i lisider i fjorder og dalstrøk, og er mindre vanlig i høgereliggende områder og ytre deler av kommunen. De viktigste styvingstrærne har vært ask, alm, lind og dels eik, men også mindre kravfulle treslag som selje, rogn og bjørk har blitt benyttet. Med noen få unntak, bl.a. ved Mokleiv, Klungtveit, og Våge ved Suldalsvatnet og i Ulladalen, har styvinga nå opphørt. Det nydannes derfor omtrent ikke lenger styvingstrær i kommunen. Samtidig er de gamle på veg til å forsvinne. Tilbakegangen går dessverre også raskere enn den normale utdøingshastigheten for slike trær, ikke bare som følge av menneskelige inngrep (som hogst eller tilplanting med bartrær inntil), men også fordi de store kronene som ustyvede trær utvikler gir trærne et for høyt tyngdepunkt og svært utsatte for rotvelt.


 
Styvingstrær kan forekomme på ganske forskjellige vegetasjonstyper, fra frodig gråor-askeskog eller almlindeskog, til tørre lågurtskoger og over mot fattige blåbærskoger eller grov blokkmark. Vanligvis er lauvinnslaget i skogene høgt og ofte dominert av edle lauvtrær, men styvingstrær kan også stå spredt i furudominert skog. Særlig de fuktige og frodige utformingene (som gråor-askeskog) blir ved opphørt hevd raskt preget av tett oppslag av småskog med bl.a. ung ask og gråor. De tørrere og fattigere utformingene endres mindre og seinere, og furuskogsutformingene påvirkes trolig i ganske marginal grad av opphørt hevd.
Styvingstrærne har ofte en rik flora av lav, moser og sopp, og er potensielt meget gode leveområder for insekter og dels også fugler og enkelte pattedyr. Disse trærne har hatt meget stor betydning for artsmangfoldet, siden de har opprettholdt et innslag av grove, gamle og dels hule trær i et landskap som tidligere ble svært intensivt utnyttet og der det ellers var stor mangel på slike substrat. Det var på slike trær vi påviste de fleste rødlisteartene i kommunen (to av lavartene og de fleste soppartene). Slik utviklingen nå er mange steder vil de fleste styvingstrærne forsvinne i løpet av noen ti-år. Mest utsatt er trolig ask og alm, mens eik og lind klarer seg bedre.


 
Edellauvtrær som ikke styves kan gradvis utvikle samme dimensjoner som styvingstrærne, men ikke alle artene knyttet til styvingstrær vil trives like godt på dem.Styvingstrærne får langsommere vekst og det dannes flere ulike stammestrukturer som er spesielt egnet for mange spesialiserte arter. Det vil også være en overgangsperiode der (med lite styvingstrær og få grove ikke styvede trær) der dette artsmangfoldet vil ha spesielt trange levevilkår. Den raske framveksten av tett, ung skog mange steder, endrer også lys- og fuktighetsforholdene så raskt at spesielt lyskrevende arter får store problemer med å overleve.

 

Rik edellauvskog


Edellauvskoger med en artsrik og velutviklet flora av karplanter typiske for edellauvskog er uvanlig i Suldal, selv om de edle lauvtrærne er ganske vanlige og vidt utbredt. Mange av edellauvtrærne står i skog med feltsjikt typisk for blåbær- eller helst lågurtskog. På noe mer næringsrik og frisk skogbunn kommer en del høgstauder inn, og middels kravfulle edellauvskogsarter som lundgrønnaks, mellomtrollurt, myske og falkbregne. Bare på enkelte lokaliteter registrerte vi en ganske artsrik karplanteflora i edellauvskogene, med innslag av arter som stortrollurt, kjempesvingel, skogstarr, breiflangre og rødkjeks, i tillegg til artene nevnt ovenfor.


 
Når det gjelder artsmangfoldet av moser, lav og sopp, så varierer trolig også dette betydelig etter jordbunnsforholdene i edellauvskogene, men vi har i mindre grad studert dette. I det minste for moser og lav, er det i tillegg en del andre faktorer som har minst like stor betydning, som forekomst og variasjon av ulike mikronisjer (steinblokker, hulrom, blottlagt mark, dødt trevirke, grov sprekkebark m.m.).

 

Svartorskog


Svartor er et ganske vanlig treslag i Suldal, men er sjeldent skogdannende, og vokser helst som småvokste eksemplarer i myrkanter eller unge pionertrær på gradvis gjenvoksende beitemark. Hist og her finnes likevel små bestander, i sumppartier, langs bekkefar (dels flommarkspregede) eller i kanten av beitemarker, og lokalt er det også innslag av ganske storvokste og dels litt grove og gamle trær. Enkelte steder dannes det også grove sokler ved basis av trærne, som kan være levested for spesielle arter.


 
På slike steder har vi av og til funnet spesielle, kravfulle lavarter, og forekomstene har potensiale både for flere interessante og sjeldne lav, moser og virvelløse dyr. Mange av artene i slike miljøer er betinget av en stabilt høg luftfuktighet, og er derfor avhengig av at det er lukket eller halvåpen skog rundt svartorforekomstene.


 
Svartor kan også opptre på strender mot både saltvann og ferskvann. Vi kjenner ikke til spesielle arter i disse miljøene, og har ikke funnet lokaliteter som har skilt seg ut som spesielt interessante.

 

Fuktig ospeskog


Særlig i nordvendte lier, men dels også i andre eksposisjoner, kan det forekomme spredt osp eller ospeholt i furu- og lauvskogene i Suldal. Ospa er kjent for å være egnet leveområde for et stort antall lav og moser (osp har relativt høy pH i barken og gir trolig godt feste og gode fuktighetsforhold) og dette ble også registrert i denne kommunen. Ved flere tilfeller har vi også registrert kravfulle arter på gammel furu og bjørk i slike lokaliteter.


 
Gjenngroingen i utmarka og redusert hogst i bratte, vanskelig tilgjengelige lier, gjør at innslaget av middels til gammel osp i fuktig skog kan være økende i kommunen. Dette er likevel fortsatt et sparsomt utbredt miljø, og siden det er godt egnet miljø for mange arter, at det har spesielt stort verdi for det biologiske mangfoldet. Det er også grunn til å være usikker på forekomsten av slike miljøer på lengre sikt i kommunen, da det kan se ut til å være dårlig foryngelse av osp i en del områder.

 

Gammel furuskog

 

Den tidligere meget intensive utnyttinga av utmarka i Suldal, har ført til at forekomsten av biologisk gammel furu og boreale lauvtrær som osp, og forekomst av dødt trevirke (særlig av grove dimensjoner og seine nedbrytningsfaser), er stor mangelvare i kommunen. Dette er samtidig elementer som har stor betydning for det biologiske mangfoldet i skogsmiljøene, og et stort antall moser, sopp og insekter er knyttet til slike substrat.


 
Enkelte steder forekommer det likevel furu som begynner å oppnå ganske store dimensjoner og grov sprekkebark, innslag av læger av furu (dels grove eller en del nedbrutte), eller osp av store dimensjoner og grove ospelæger. Dette er miljøer som opplagt blir gradvis vanligere i kommunen som følge av redusert plukkhogst/dimensjonshogst og vedhogst. Det er likevel svært viktig å ta vare på de best utviklede forekomstene under dagens forhold, både fordi det fortsatt er et uvanlig element, de kan inneholde spesielt sjeldne og/eller kravfulle arter, og fordi det er mulig enkelte av disse bestandene i lengre tid har inneholdt slike element (kontinuitet).

 

Rik furuskog


Det meste av furuskogen i Suldal er på blåbær- eller røsslyngmark og har ganske låg produksjonsevne for furu. Klimaet medfører at det meste av bedre marktyper er okkupert av lauvtrær, særlig edellauvtrær. I tillegg har furuskog på god bonitet vært spesielt attraktiv for treslagsskifte til gran.


 
Enkelte steder finnes det fortsatt furuskog på ganske høg bonitet, dels blåbærmark, men også med lågurt- eller vekselfuktige utforminger. Dette er gjerne høystammet skog med furutrær av stor økonomisk verdi, og det er ofte innslag av noe kravfulle lauvtrær som eik, hassel, svartor og ask. Det er også i slik skog vi har påvist flekker med rikmyr i lågereliggende skogsmark i kommunen.


 
Generelt er artsmangfoldet ganske stort i slik skog, og antagelig vesentlig høgere enn i fattigere furuskog. Arter knyttet til edellauvskogsmiljøer forekommer gjerne spredt. I tillegg er det trolig en del arter som er spesielt knyttet til slik skog, selv om dette er meget dårlig kjent. Vi påviste enkelte skorpelav som ser ut vil å være konsentrert til hassel i furuskog, og enkelte sopp (bl.a. mykhorrizasopp) på furu, hassel eller andre treslag kan i første rekke forekomme i slik skog. Som skogtype er dette uansett et sjeldent og bevaringsverdig miljø, selv om det bare er aktuelt å skille ut enkelte områder som nøkkelbiotoper. Det er derfor viktig at rike furuskoger ikke flatehogges, og at treslagsskifte unngås, uavhengig om de regnes for nøkkelbiotoper.

 

Rik, fuktig fjellbjørkeskog


Naturverdier knyttet til fjellbjørkeskog er mangelfullt kjent, og det har knapt vært forsøkt å skille ut nøkkelbiotoper i slike miljøer (se f.eks. Haugset m.fl. (1996). Antagelig vil det ofte være forekomst av arter eller elementer som vanligvis er knyttet til andre miljøer som gir grunnlag for identifikasjon og avgrensning av nøkkelbiotoper i fjellbjørkeskog. Dette kan f.eks. være forekomst av kravfulle, relativt varmekjær vegetasjon, kalkkrevende fjellplanter eller arter knyttet til lågereliggende, fuktig skog. Spesielt godt utviklet fjellbjørkeskog, f.eks. med mye gamle trær, dødt trevirke eller høy bonitet, kan også gi grunnlag for å avgrense nøkkelbiotoper her. Vi har bare avgrenset en nøkkelbiotop i slik skog, og denne er karakterisert av relativt kravfull, varmekjær vegetasjon

 

Skog med artsrike bergvegger


Bergvegger og store steinblokker i skog kan ha et stort artsmangfold av lav og moser, dels arter som bare forekommer på slike steder og dels arter som også går på trestammer eller i mer eksponerte miljøer. En del av disse er sjeldne og/eller kravfulle.


 
Det er vanskelig å beskrive eller forutsi hvor spesielt verdifulle bergvegger forekommer, og i stor grad er det nødvendig med god arts- og miljøkunnskap for å identifisere lokalitetene. Generelt ser det ut til at de fleste interessante forekomstene er knyttet til bergvegger i halvåpne skogsmiljøer som har vært preget av stabile lysforhold i lang tid. De har m.a.o. unngått både rask gjennvoksing med småskog inntil og brå åpninger f.eks. i form av flatehogst. Det er også en fordel med varierende helling på bergveggene, men med innslag av loddrette og litt overhengende partier, og middels til ganske næringsrike bergarter, gjerne med partier som er svakt til middels overrislet. På sure, næringsfattige bergarter (som er det vanligste i kommunen) ser det normalt bare ut til å være en triviell lav- og moseflora.
 

 

 

 

 

 

Fann du det du leita etter?